«POMMES FRITES I SUKKERET»
av Alan Bennett (2007)

Forlag: NORDISKA ApS. – København
Oversettelse: Annabelle Despard
og Knut Walle

«POMMES FRITES I SUKKERET»:
handler om stakkars Graham som bor sammen med sin 72 år gamle og småsenile mor. Hun er enke, og en dag begynner hun å flørte med en gammel ungdomkjæreste. Grahams verden er i fare..

– En liten komedie som varer i 55 minutter.

ALAN BENNETT:
er en av Englands ledende dramatikere. Hant ble født i 1934 i Leeds.Hans oppvekst og bakgrunn går igjen i nesten alt han skriver.

Han ble først alminnelig kjent i 1960 gjennom revyen Beyond the Fringe sammen med Jonathan Miller, Peter Cook og Dudley Moore. Deres satiriske og crazy humor la grunnlag for Monty Python .

Bennett har skrevet flere titalls skuespill, TV- og radioproduksjoner og også flere filmskript, som The Private Function 1986. To av skuespillene har han tilrettelagt for film, The Madness of George III i 1995 og The History Boys i 2006.

A Chip in the Sugar (POMMES FRITES I SUKKERET) er fra monologserien Talking Heads, skrevet for BBC i 1987. I monologen opplever vi at Bennetts vidd er skarpt og at hans sans for situasjonskomikk treffende. Likevel er teksten full av medfølelse. Vi føler at dette handler om mennesker han kjenner godt.

Det er kanskje ikke tilfeldig at han selv valgte å spille A Chip in the Sugar på TV. Han har også skrevet åpent om morens mentale sykdom og om mye annet som har rammet hans nære familie og ham selv.

For utfyllende biografi om Bennett gå inn på Wikipedia.

Medarbeidere i 2007:
Produsent og PR: Hege O. Enger
Grafisk design: Audun Rossvoll
Lys: Ole Georg Bysheim
Lyd: Simen Hefte Endresen
Tekniker: Peder Johan Pedersen
Scenografi: Unni F. Johnsen
Inspisienter: Ole Morten Ertzeid / Ole Mofjell
Billettsalg: Karen Valeur

Omtale:
Fædrelandsvennen skrev:
Graham er en moden mann, antydningsvis hører han til de enklere av oss, og han bor sammen med sin 70 år gamie mor – som ikke husker alt hun bør huske. En dag møter hun igjen sin ungdoms kjæreste, Frank Turnbull, og plutselig husker hun alt. Sønnen blir langt på vei overkjørt av denne Frank, i alle fall får han livet sitt snudd ganske opp ned ved morens akutte ny-forelskelse. En rekke personer dukker opp og medvirker til å endevende stakkars Grahams liv, men en vakker dag ordner det meste seg. Livet antar vante former.
Knut Walle bruker dialekter til å skille personene fra hverandre. Graham snakker arendalsk, moren er fra Nord-Norge, Frank Tumbull er flatkristiansander med overklassens langt-bak-i-halsen-artikulasjon, presten er selvsagt rogalending, og tera-peuten i samtalegruppa til Graham er østfolding av glatteste slag.
Det er et mesterstykke av skuespilleren bare å holde rede på alle dialektene, huske på å slå om i riktig øyeblikk, og være klar over hvem som snakker til hvem. Knut Walle kan timing, han kan kroppsspråk og han kan dialekter. Det er en dreven skuespitler, en ringrev i faget, som gjør dette stykket severdig.